Om energikildene

 

 

Konseptet fjernvarme bygger på ideen om å bruke energi som er til overs i samfunnet, og som ville gått til spille hvis ikke fjernvarmesystemer hadde tatt energien i bruk.

Ved å bruke energiressurser som er til overs i samfunnet, i stedet for dem det er stor etterspørsel etter, reduserer fjernvarmesystemene samfunnets totale bruk av energiressurser. Dette er energieffektivisering på systemnivå. 

Et fjernvarmesystem distribuerer varmt vann fra energisentraler til brukere og i teorien kan det meste av energi brukes til å produsere fjernvarme. Et fjernvarmesystem er dermed infrastruktur som også kan nyttiggjøre seg morgendagens energikilder.

Nedenfor finner du en oversikt over hvilke energikilder som brukes til fjernvarme i Norge i dag, gruppert i kategoriene spillvarme, bioenergi, omgivelsesvarme, fleksibel elektrisitet, olje og gass.

Gjenvunnet varme

 

Over hele landet foregår det industriproduksjon, lovpålagt avfallsforbrenning eller annen økonomisk virksomhet som skaper store mengder restvarme. Til sammen utgjør slike varmekilder enorme verdier, men veldig ofte går slik varme til spille. Å ta vare på og gjenvinne denne varmen, som ellers ville bli sluppet ut i omgivelsene, er fjernvarmens hovedidé og rundt halvparten av all fjernvarmeproduksjon i Norge kommer fra slike kilder. Å gjenvinne denne varmen er samtidig svært klimavennlig, siden ingen "nye" energikilder brukes til varmeproduksjonen.

Gjenvunnet gass

Gjenvunnet gass er en CO-rik brenngass som oppstår som et biprodukt ved industriproduksjon. I Mo i Rana gjenvinnes for eksempel slik gass fra smelteovnene til Glencore Manganese Norway i Mo Industripark. Gassen går der til spisslastkjeler som normalt brukes bare på de kaldeste dagene om vinteren.

Steder som bruker denne energikilden: Mo i Rana

Kraftvarme

Kraftvarme er varme fra forbrenningsanlegg som er innrettet for å produsere elektrisk energi (dette kalles også for kogenerering, på engelsk CHP - Combined Heat and Power production). Den termiske spillenergien leveres som regel i form av damp eller hettvann (120–140 °C), og kan brukes til produksjon av fjernvarme. Ettersom dette er anlegg som primært er innrettet for elektrisitetsproduksjon, ansees varmen herfra som spillvarme i et fjernvarmeanlegg. I norsk sammenheng er det først og fremst på Svalbard man finner denne typen kraftvarme.

Spillvarme fra avfall

Avfallsvarmen som brukes til fjernvarme, er spillvarme kjøpt fra avfallshåndteringsanlegg hvor restavfall forbrennes. 

Fra 1. juli 2009 ble det forbudt å deponere nedbrytbart avfall i Norge og avfall ikke egnet for resirkulering (restavfall) må derfor sendes til avhending i et forbrenningsanlegg for energigjenvinning/destruksjon. Ved å brenne avfall istedenfor å deponere det, omformes karbonet i avfallet til CO2 istedenfor å bli metan (CH4), som er en vesentlig kraftigere klimagass. Avfallsforbrenning, selv uten energiutnyttelse, er dermed positivt for klimaet siden den i seg selv reduserer klimagassutslipp fra restavfallet sammenlignet med om det samme avfallet ble lagt på deponi (kilde: rapport fra Thema Consulting Group for Avfall Norge, publisert i 2014).

Noen forbrenningsanlegg produserer også elektrisitet i tillegg til avfallsvarme.Forbrenningsanleggene mottar avfall fra husholdninger og næringssektoren med forholdsvis jevnt tilsig hele året, dermed brukes spillvarmen fra slik forbrenning som regel som grunnlast i fjernvarmenett der hvor det er tilgang til den .Avfallet som brennes er sortert etter ulike sorteringsordninger i ulike deler av landet, og det er bare restavfallsfraksjonen som forbrennes.

Det er ingen tvil om at forbrenning av avfall i seg selv medfører utslipp av både klimagasser, med fossil opprinnelse, og andre forurensende stoffer. Men dette er noe avfallssektoren i stor grad forsøker å redusere ved hjelp av moderne renseteknikk og kildesortering basert på avfallshirarkiet. Avfallsvarmen er videreforedling av et restprodukt fra andre prosesser og samtidig en nødvendig, og lovregulert, metode for behandling av avfall. Dermed kan ikke klimapåvirkningen belastes den som tar vare på varmen som ellers ville gått til spille.

I utslippsberegningene Norsk Fjernvarme legger til grunn, ansees derfor selve ressursen som karbonnøytral.

Steder som bruker denne energikilden: Bergen, Forus, Fredrikstad , Hamar, Kristiansand, Oslo, Rakkestad, Trondheim og Ålesund

Spillvarme fra industri

Flere store industribedrifter i Norge produserer betydelige mengder varme i forbindelse med sin produksjon. Å ta vare på denne varmen er helt i tråd med fjernvarmens hovedidé, nemlig å ta vare på energi som ellers ville gått til spille. 

Fjernvarmeanlegg som har tilgang til slik spillvarme, er gjerne plassert i umiddelbar nærhet til varmekilden, som eksisterer uavhengig av fjernvarmen. I et CO2-regnskap beregnes det ikke noe utslipp fra denne varmen, siden det er en rest/avfallsstrøm.

Steder som bruker denne energikilden: Hamar, Kristiansand, Mo i Rana, Orkanger, Porsgrunn og Sunndalsøra

Bioenergi

 

Biobrensel brukt i fjernvarme er i stor grad biprodukter fra skogbruk, trelast, treforedling og landbruk. Hva slags biobrensel som er til overs varierer fra sted til sted. Eksempelvis kan et fjernvarmeanlegg som ligger nær en fabrikk som produserer mel, bruke kornavrens til brensel. Et annet fjernvarmeanlegg kan bruke grener og topper (GROT) som er til overs fra skogbruket. Et tredje kan bruke rivningsvirke. De siste årene er dessuten bruk av biooljer til erstatning for fossil olje kommer for fullt. Biogass er en annen type bioenergi som brukes til fjernvarme.

I et utslippsregnskap vil det være forsvarlig å sette CO2-utslipp fra forbrenning av faste biobrensel lik 0, siden trevirket inngår i naturens eget kretsløp, karbonbalansen, og biobrenslene er å regne som fornybar energi. Men det er viktig å være bevisst på at det ved forbrenning av biobrensel også blir frigjort en liten mengde andre klimagasser, som CH4 og N2O som ikke kan sies å være en naturlig del av kretsløpet. Hvis den primære hensikten med forbrenningen er å produsere varme, vil noen utslippsregnskap derfor legge en liten CO2-faktor på bruk av biobrensler.

Biogass

Når organisk materiale brytes ned uten tilgang på luft dannes det metangass. Gassen som dannes i forbindelse med deponering av avfall kalles deponigass eller biogass. Denne består hovedsakelig av metan, karbondioksid, nitrogen og oksygen. I tillegg er det mindre mengder av luktsterke gasser.  

Den viktigste bestanddelen i biogass, metan, har 23 ganger sterkere virkning på drivhuseffekten enn CO2, som den omdannes til ved forbrenning. Et deponigassanlegg produserer biogass fra en rekke brønner som er boret eller gravd ned i fyllingen. Biogassen blir ved hjelp av en vifte suget fra brønnene gjennom uttrekksledninger, samlet, avvannet og brent. 

I liket med forbrenning av restavfall, er forbrenning av deponigass i seg selv et miljøtiltak. Det er derfor naturlig å regne denne varmen som utslippsfri på lik linje som spillvarme. Siden gassen som likevel må brennes har et høyt energi-innhold, er det en velegnet kilde å varme vann til fjernvarme.

Steder som bruker denne energikilden: Arendal, Moss/Rygge, Sandnes - Vågen, Stavanger - Urban Sjøfront og Trondheim

Bioolje

Bioolje er ikke en homogen kategori, siden det finnes flere typer oljer med ulik opprinnelse, sammensetning og produksjonshistorikk. 

Mange biooljer er å kategorisere som avfalls- eller restprodukter fra ulike produksjonsprosesser. Hovedlikheten mellom disse produktene er at de ikke har gjennomgått en omfattende raffineringsprosess før de blir brukt som brensel, i klar motsetning til for eksempel biodiesel. Til transportformål kreves det mye renere og homogene drivstoff.

I Norge i dag blir det produsert bioolje fra blant annet slakteavfall, brukt frityrolje, fiskeolje (fra slakteavfall og restprodukter) og restprodukter fra celloluseproduksjon.

Siden bioolje er et restprodukt/avfallsprodukt fra andre prosesser, vil det i utslippssammenheng være naturlig å anse bruken som CO2-nøytral på linje med spillvarme fra avfallsforbrenning, også fordi biooljen inngår i naturens eget kretsløp, karbonbalansen.

Unntaket er biooljer som ikke oppfyller krav i EUs bærekraftskriterier og som dermed også vil få en høy utslippsfaktor for CO2. Slike oljer brukes ikke i fjernvarmen i Norge i dag. 

Steder som bruker denne energikilden: Asker - Risenga, Bergen, Flisa, Gjøvik, Hamar, Kongsvinger, Lillestrøm, Lørenskog, Oslo, Sandefjord og Ås

Bioolje uten bærekraftskriterier

Siden bioolje for det meste er et restprodukt/avfallsprodukt fra andre prosesser, vil det være naturlig å anse energien fra slik olje på lik linje med spillvarme i et utslippsregnskap. Et klart unntaket fra dette er biooljer som ikke oppfyller krav i EUs bærekraftskriterier. 

Hensikten med bærekraftskriteriene er å sikre at biodrivstoff og flytende biobrensel skal gi en vesentlig reduksjon i klimagassutslipp, sammenlignet med fossile energikilder. I bærekraftskriteriene stilles det også krav om at råstoffet ikke skal være dyrket i et område som er viktig for naturmangfold eller på areal med høyt karbonlager. Biooljer som ikke oppfyller disse kravene vil dermed måtte få en høy utslippsfaktor for CO2.

Fra og med 2013-tallene i denne kalkulatoren skilles det i mellom biooljer med og uten bærekraftskriterier, ettersom bruken av biooljer til spisslast er stigende og bransjen anser det som viktig å vise at det er bærekraftig olje som brukes. Samtidig har bruken av biooljer tradisjonelt vært lav i Norge - og de som har tatt den i bruk, har vært opptatt av bærekraft også før de nevnte kriteriene ble innført. 

I den grad utslipp fra bioolje uten bærekraftskriterier skulle forekomme i Norge, ville det være naturlig å vekte som utslipp fra fossil energiproduksjon i et utslippsregnskap.

Briketter

Briketter er sammenpresset, tørket flis fra jomfruelig tre eller returvirke. Flisen presses til kubber
eller sylindere med en diameter på 25–70 millimeter. Briketteringen reduserer volumet og gjør
brenslet mer egnet for transport og lagring. Briketter benyttes hovedsakelig i energisentraler større
enn 1 MW.

Steder som bruker denne energikilden: Arendal, Dikemark, Grimstad, Klæbu, Kristiansand, Kristiansand - Sørlandsparken, Levanger, Oslo - Bogerud, Oslo - Haugerud og Trondheim

Energivekster

Med energivekster menes fast biobrensel som har blitt fremdyrket og produsert med hovedformål å være en energiråvare.

Eksempler på energivekster er poppel, pil og ulike gressarter. Dyrking av energivekster er omdiskutert i mange land, siden vekstene i noen tilfeller konkurrerer med jordbruksvekster for matproduksjon. Dyrking av energivekster er ikke spesielt utbredt eller aktuelt for bruk i Norge, ettersom det er nok tilgjengelig annet trevirke man kan bruke som biobrensel i Norge. 

Faste biobrensler

Faste biobrensler er en samlebetegnelse for alle former for foredlet eller uforedlet treverk som forbrennes for å produsere fjernvarme - og også en sekkepost for biokilder som ikke ellers er spesifisert i tallene som presenteres her. I norsk sammenheng dreier faste biobrensler seg først og fremst om avfall fra skogsindustrien, flis laget av returtrevirke fra bygninger og trepellets eller trepulver. Fra og med 2013-tallene er disse kategoriene adskilt i egne grupper.

Forskjellige faste biobrensler brukes både som grunnlast og som spisslast (særlig pellets) i fjernvarmeanlegg og er en bærebjelke i mange anlegg landet rundt.

Kornavrens

Ved rensing av korn fjernes det som med en samlebetegnelse blir kalt kornavrens. Det er et sammensatt avfall bestående av bøss, halmstubb, lettkorn, snerp, agner og jord. Kornavrens utgjør omtrent 1,5 % av råkornet og kan nyttes som brensel i forbrenningsanlegg.

Steder som bruker denne energikilden: Hamar, Kongsvinger og Moss/Rygge

Pellets

Pellets er det faste biobrenslet som har høyest foredlingsgrad. På samme måte som briketter er pellets sammenpresset flis, men basert på en mer finmalt råvare og med lengder mindre enn 25 millimeter. 

En av fordelene med pellets kontra andre biobaserte energibærere, er den relativt høye brennverdien på 4,8 kWh per kg. På grunn av de små dimensjonene er pellets lett å håndtere. Pellets har lang holdbarhet og er velegnet for lagring og transport.

Pellets er velegnet til mindre anlegg, men benyttes også i større anlegg, gjerne til erstatning for olje som spisslast for å få nok effekt om vinteren.

Steder som bruker denne energikilden: Asker - Risenga, Drammen, Kjeller, Kongsvinger, Oslo, Oslo - Nydalen, Sandvika, Skedsmokorset og Tønsberg

Returtre

Returtre er paller, kasser, rivningsvirke og annet treavfall som er fliset til lange, smale stikker (inntil 150–200 mm) ved hjelp av en hammermølle.

Som andre faste biobrensler brukes returtre både som grunnlast og som spisslast i fjernvarmeanlegg.

Flis fra returtre kan være, avhengig av opprinnelse, forurenset av overflatebehandling (for eksempel impregnering eller lakk). Mengden forurenset materiale kan reduseres ved selektiv rivning og under behandling når virket flises.

Steder som bruker denne energikilden: Elverum, Gjøvik og Hønefoss

Skogsflis

Kategorien skogsflis omfatter flere former for fast brensel hentet fra skogsproduksjon, gjerne med en fuktighetsgrad som gjør den dårlig egnet til annen bruk enn i fjernvarmeovner laget for forbrenning av slikt virke.

Det dreier seg om hogstavfall, heltrær fra avstandsreguleringer og tynninger, også kalt grønnflis, og fra stammevirke. I tillegg kan det være såkalt GROT (gren, rot og topp) og stubber, som er et restprodukt fra skogsindustri og blir kvernet til flis for bruk i biobrenselsanlegg. Vi regner også med bark og spon, som er uforedlet biobrensel som er et restprodukt fra skogsindustri. Bark og spon utgjør begge omtrent 10% hver av tømmervolumet som blir behandlet ved et sagbruk. Bark blir ofte brukt som brensel i sagbrukenes egne energisentraler.

Steder som bruker denne energikilden: Beitostølen, Brumunddal, , Fagernes, Flisa, Gardermoen, Halden - Torpum, Hamar, Harstad, Hønefoss, Klæbu, Kongsvinger, Lena, Lillehammer, Lillestrøm, Lørenskog, Moelv, Moss/Rygge, Mysen, Namsos, Nannestad, Notodden, Raufoss, Råholt, Sandefjord, Stjørdal, Sørumsand, Trysil, Tønsberg, Vestfossen, Ørsta, Årnes og Ås

Trepulver

Trepulver er tørt trevirke som er malt til partikkelstørrelser under 1 mm. Trepulver forbrennes med spesialbygde pulverbrennere i store kjelanlegg. 10 m3 trepulver har samme brennverdi som 1 m3 olje og veier ca. 2 tonn. 

Trepulver er ikke like mye brukt i Norge som i Sverige, men benyttes i enkelte anlegg, gjerne som spisslast.

Steder som bruker denne energikilden: Elverum

Omgivelsesvarme

 

Omgivelsesvarme er mye brukt i fjernvarme og kan også omtales som overskuddsvarme fra jord, berggrunn, sjø, hav eller kloakk - eller direkte varme fra sola. 

Mange fjernvarmeselskaper i Norge er etablert i områder der de effektivt kan hente ut overskuddsvarme fra omgivelsene, og løfte den til et temperaturnivå der den kan være til nytte ved hjelp av varmepumpeteknologi. Norsk fjernvarmebransje er dessuten i gang med investeringer og tilpasninger for å kunne utnytte flere slike typer omgivelsesvarme med lav temperaturer, for eksempel fra bygg

Varmepumper drives av elektrisitet, men utnytter kraften mye mer effektivt enn om man hadde brukt elektrisiteten direkte til oppvarming. I fjernvarmeanlegg blir storskala varmepumper satt i system og i stabil drift. I denne oversikten spesifiserer vi hvor varmepumpen henter sin energi fra - og hvor mye elektrisitet som brukes til å løfte denne energien. Produksjonen fra en varmepumpesentral blir dermed summen av energien fra kilden og den elektrisiteten som er brukt til varmepumpen.

Varmepumper kan også enkelt brukes til kjøling og mye av fjernkjølingen i Norge er basert på storskala varmepumper. Produksjon av kjøling gir spillvarme som også kan brukes til fjernvarme.

Solenergi, ved hjelp av solfangere, er en annen type omgivelsesvarme, som ble for første gang tatt i bruk i stor skala i fjernvarmen i Norge i 2013. 

Avløpsvarme

Ved hjelp av en varmepumpe, som flytter varme fra et sted med en gitt temperatur til et annet med høyere temperatur, kan varme fra kloakk og avløpsvann brukes effektivt i fjernvarmesystemer.

Det finnes flere slike anlegg i Norge, og blant annet i Oslo er varme fra kloakken en viktig del av fjernvarmeforsyningen, noe BBC News laget en reportasje om i 2013.

Steder som bruker denne energikilden: Lillestrøm, Oslo og Sandvika

Bygningsvarme

Bygningsvarme er overskuddsvarme fra et bygg, som ved hjelp av en varmepumpe kan brukes til oppvarming av andre bygg. I et fjernvarmesystem mates varmen inn på fjernvarmenettet. Som regel vil bygningsvarmen være tilgjengelig i perioder hvor oppvarmingsbehov er lavt, og mye av denne typen overskuddsvarme lagres gjerne i energibrønner hvor varmen senere kan hentes fram som grunnvarme. Men bygingsvarmen kan også brukes direkte, noe som oftest er tilfellet hvis bygningen huser et datasenter eller andre kilder som avgir betydelig varme hele året.

Steder som bruker denne energikilden: Oslo - Nydalen

Elvevann

I likhet med sjøvann, kan energi i elvevann også utnyttes til varme ved hjelp av en varmepumpe. Med i motsetning til sjøvann, er bruk av elvevann mer sesongbetont, ettersom temperaturen i elvevann faller kraftig utover høsten og vinteren. Elvevann er ikke mye brukt i fjernvarmesystemer i Norge, men for eksempel Nydalen Energi i Oslo bruker energi fra elvevann i sitt varmepumpebaserte fjernvarmeanlegg.

Steder som bruker denne energikilden: Oslo - Nydalen

Grunnvarme

Grunnvarme er en betegnelse på energi lagret i grunnen, enten i berggrunn, jord eller løsmasser. Denne energien kommer fra soloppvarming og/eller geotermisk energi (energi fra jordas indre). Ved hjelp av en varmepumpe, som flytter varme fra et sted med en gitt temperatur til et annet med høyere temperatur, er grunnvarme velegnet til bruk i fjernvarmesystemer.

En stor fordel ved bruk av grunnvarme, er at tilgangen til varmen er stabil, i motsetning til for eksempel om varmepumpen skulle hentet varme fra luften. Det er også mulig å lagre overskuddsvarme i grunnen. Vannbåren varmedistribusjon er en forutsetning for å utnytte ressursen grunnvarme.

Steder som bruker denne energikilden: Oslo - Nydalen og Sarpsborg - Kalnes

Industrivarme

Flere store industribedrifter i Norge produserer betydelige mengder varme i forbindelse med sin produksjon. Holder spillvarmen høy nok temperatur, kan slik varme gjenvinnes direkte til bruk i fjernvarme, mens andre steder trenger slik overskuddsvarme et løft ved hjelp av en varmepumpe for å kunne brukes.

Steder som bruker denne energikilden: Sarpsborg

Luft

Luft-til-væske-varmepumper er velkjent teknologi for å varme opp hus over hele Norge, og er en betydelig mer effektiv løsning enn luft-til-luft-varmepumper.

Utfordringen med luft som varmekilde er at temperaturen varierer veldig gjennom året og som regel er lavest når varmebehovet er størst.

I storskala fjernvarmesystemer er luft-til-væske-varmepumper lite brukt, ettersom andre kilder har mer stabile temperaturer og gir varmepumpene bedre vilkår. Supplert med andre kilder i et fjernvarmenett, kan likevel slike varmepumper ha en rolle å spille.

Steder som bruker denne energikilden: Sarpsborg - Grålum

Sjøvann

Langs Norgeskysten er det god tilgang til sjøvann med relativt høye og ganske stabile temperaturer gjennom hele året.Ved hjelp av varmepumper, som løfter temperaturen, er sjøvann velegnet som varmekilde i fjernvarmesystemer.

Temperaturen i overflatevannet kan svinge relativt mye, så det lønner seg å ha vanninntak på større dyp enn 30-50 meter, hvor temperaturen er stabil gjennom vinterhalvåret. I mange tilfeller kan sjøvannet dypt nede faktisk ha høyere temperatur vinterstid enn om sommeren. 

En stor fordel ved bruk av sjøvann, er at tilgangen til varmen er stabil, i motsetning til for eksempel om varmepumpen skulle hentet varme fra luften. 

Steder som bruker denne energikilden: Drammen, Fornebu/Lysaker/Lilleaker, Hammerfest - sentrum, Horten, Moss/Rygge, Myre, Sandefjord, Sortland, Trondheim, Tønsberg og Ålesund

Solfanger

Bruk av solenergi til fjernvarmeproduksjon i Norge startet for alvor i 2013, da Akershus Energi Varme satte i drift Norges desidert største solfangeranlegg på Lillestrøm.

Et solfangeranlegg produserer varmt vann - ikke strøm. Solfangerne er koblet sammen i rekker på 10-15 paneler. De er laget av mørke metallplater påmontert rør av kobber. Når sola varmer opp vannet i kobberrørene overføres varmen til fjernvarmesentralen. Derfra går varmen videre ut til kundene.

En utfordring med solenergi er at varmebehovet ofte er minst på dagtid når sola skinner. Derfor bygges storskala solfangeranlegg sammen med store akkumulatortanker, en slags kjempetermos, som kan lagre varmen i flere dager. Det lagrede varmtvannet kan så brukes også når sola ikke skinner og det er behov for varme.

En annen utfordringer er arealbruken knyttet til et solfangeranlegg. Anlegget på Lillestrøm er bygget på et jorde, og en forutsetning fra kommunen var at området også kunne brukes til landbruksformål parallelt. Derfor er området inngjerdet og brukes som beite for sauer i sommersesongen, noe TV2 laget en reportasje om da sauene for første gang ble sluppet ut på beite sommeren 2014.

Det er ingen utslipp forbundet med bruk av solfangere.

Steder som bruker denne energikilden: Lillestrøm

Spillvarme fra kjøleproduksjon

Ved produksjon av (fjern)kjøling i kjølemaskiner eller varmepumper, generes det varme som kan bli tatt vare på i et fjernvarmesystem. Dette utnyttes ofte i fjernvarmeanlegg som distribuerer varme og kjøling parallelt i et område.

Steder som bruker denne energikilden: Fornebu/Lysaker/Lilleaker, Hønefoss og Sandvika

Uspesifisert fra varmepumpe

En varmepumpe flytter varme fra et sted med en gitt temperatur til et annet med høyere temperatur. Pumpen drives av elektrisitet, gjør at effekten per kilowattime er 2-5 ganger så stor som om man hadde brukt elektrisiteten direkte til oppvarming. Storskala varmepumper er mye brukt som energikilde i fjernvarme i Norge. Varmekilde for varmepumpeprosessen i fjernvarmen er som regel sjøvann, kloakkvann eller grunnvarme.

Varmepumper kan også enkelt brukes til kjøling og mye av fjernkjølingen i Norge er basert på storskala varmepumper.

Varmepumpe - el

Alle varmepumper bruker elektrisk energi til å løfte temperaturen fra en omgivelseskilde. Hvor høyt varmepumpen greier å løfte varmen er et uttrykk for hvor effektiv varmepumpen er - og dette gis uttrykk ved en COP-faktor (Coefficient of Performance). Der hvor selskapene ikke har oppgitt spesifikke tall på hvor mye elektrisitet som er brukt i varmepumpen, har vi har i denne kalkulatoren brukt en generell COP-faktor på 3 for varmepumper i fjernvarmen. Det vil si at for hver kilwowattime elektrisitet som brukes i varmepumpen, får man tre kilowattimer igjen. Av den totale energien man får ut, kommer da altså to tredeler fra omgivelsesvarmen og en tredel fra elektrisiteten man bruker. 

Elektrisiteten som brukes til varmepumper i fjernvarme er gjerne fleksibel elektrisitet.

Steder som bruker denne energikilden: Drammen, Fornebu/Lysaker/Lilleaker, Hammerfest - sentrum, Horten, Hønefoss, Lillestrøm, Moss/Rygge, Myre, Oslo, Oslo - Nydalen, Sandefjord, Sandvika, Sarpsborg, Sarpsborg - Grålum, Sarpsborg - Kalnes, Sortland, Trondheim, Tønsberg og Ålesund

Fossil olje

 

Det finnes mange typer fossil fyringsolje, men de kan hovedsakelig skilles i tung fyringsolje (tungolje) og lett fyringsolje (lettolje). Av disse er lettolje den desidert vanligste til fjernvarmeproduksjon og tungolje brukes bare tidvis i noen få eldre varmesentraler

Den lille andelen fossil olje som brukes er i først og fremst i bruk som lovpålagt beredskap når uforutsette hendelser gjør at andre energikilder i fjernvarmenettet faller ut. Ellers er olje i bruk for å sikre nok effekt i anleggene når behovet er størst om vinteren, altså såkalt spisslast. 

Fjernvarmeselskaper over hele landet arbeider målrettet med å ertatte bruken av olje til spisslast med andre spisslastkilder om vinteren. Resultatet er at mange selskaper greier seg så og si uten bruk av olje gjennom en normal, norsk vinter og at oljeforbruket dermed har stupt de siste årene.

 

Lettolje

I den grad fossil olje er i bruk i norske fjernvarmeanlegg, er det nesten utelukkende lettolje det er snakk om. Lettolje har et noe lavere CO2-utslipp enn tungolje, men er likefullt en av de mest forurensende energikildene. De siste årene er bruken av lettolje i stor grad blitt erstattet av fornybare kilder i fjernvarmeanlegg over hele landet,

Steder som bruker denne energikilden: Arendal, Beitostølen, Bergen, , Elverum, Fagernes, Flisa, Fornebu/Lysaker/Lilleaker, Fredrikstad , Gardermoen, Gjøvik, Grimstad, Hamar, Hammerfest - sentrum, Hønefoss, Kjeller, Klæbu, Kongsvinger, Kristiansand, Kristiansand - Sørlandsparken, Lena, Levanger, Lillehammer, Mo i Rana, Moelv, Moss/Rygge, Myre, Namsos, Nannestad, Oslo, Oslo - Bogerud, Rakkestad, Råholt, Sandefjord, Sandvika, Sarpsborg, Sarpsborg - Kalnes, Sortland, Stjørdal, Sørumsand, Trondheim, Trysil, Tønsberg, Ålesund, Årnes og Ås

Tungolje

Det er i dag nærmest ingen som bruker tungolje til produksjon av fjernvarme i Norge. Tungolje er den energikilden som gir størst utslipp av alle energikildene som er nevnt i denne energikildekalkulatoren.

Uspesifisert olje

Dette er en uspesifisert samlekategori for den oljebruken vi ikke har kunnet spesifisere på lett- eller tungolje på grunn av manglende informasjon. Ettersom tungolje ikke lenger er i bruk, vil det for det aller meste være snakk om bruk av lettolje også i denne kategorien.

Steder som bruker denne energikilden: Raufoss

Fossil gass

 

I fjernvarmen brukes gass hovedsaklig som en spisslastkilde, altså for å få ekstra effekt når varmebehovet er stort om vinteren. Fjernvarmeselskaper over hele landet jobber med å fase ut bruken av fossile kilder som olje og gass, og erstatte dem med grønne alternativer.

Vi grupperer i denne oversikten gassen inn i to kategorier - LPG (propan) og naturgass (LNG eller tørrgass).

LPG

LPG består av omtrent 60 % propan og 40 % butan. Gassen brukes som spisslastkilde av enkelte fjernvarmeanlegg når det er behov for ekstra effekt vinterstid. Fossil gass gir noe lavere utslipp enn fossil olje, og er derfor et mer miljøvennlig valg som spisslastkilde, men er likefullt en fossil kilde mange selskaper arbeider for å erstatte med fornybare kilder.

Steder som bruker denne energikilden: Drammen, Gjøvik, Harstad, Horten, Lillehammer, Moss/Rygge, Mysen, Namsos, Orkanger, Oslo - Nydalen, Porsgrunn, Skedsmokorset, Trondheim og Ørsta

Naturgass (LNG og tørrgass)

Naturgass er enten flytende LNG eller tørrgass, som begge hovedsakelig består av metan og mindre mengder etan, butan og propan. Gassen brukes som spisslastkilde av enkelte fjernvarmeanlegg når det er behov for ekstra effekt vinterstid. Fossil gass gir noe lavere utslipp enn fossil olje, og er derfor et mer miljøvennlig valg som spisslastkilde, men er likefullt en fossil kilde mange selskaper arbeider for å erstatte med fornybare kilder.

Steder som bruker denne energikilden: Bergen, Drammen, Forus, Oslo, Risavika, Sandnes - Vågen, Stavanger - Urban Sjøfront, Trondheim og Tønsberg

Uspesifisert gass

Naturgass består av LNG og tørrgass, som begge hovedsakelig består av metan og mindre mengder etan, butan og propan. LPG består av omtrent 60 % propan og 40 % butan. Som for oljer er det relativt enkelt å beregne klimagassutslippene fra forbrenning av henholdsvis naturgass og LPG, da den kjemiske sammensetningen er kjent.

Denne uspesifiserte gass-kategorien er brukt der hvor det i rapporteringen til denne kalkulatoren ikke er skilt mellom LNG og LPG

Steder som bruker denne energikilden: Porsgrunn

Fleksibel elektrisitet

 

Bruk av elektrisitet til oppvarming indirekte gjennom fjernvarme øker fleksibiliteten i det kraftdominerte, norske energisystemet, siden prissvingninger i kraftmarkedet kan utnyttes. I perioder med overskudd av elektrisitet i energisystemet, som gir lave kraftpriser, vil bruken av elektrisitet i fjernvarmeproduksjonen stige. Tilsvarende vil bruken av elektrisitet i fjernvarmeproduksjonen synke ved knappet på kraft i markedet og høye kraftpriser. En fjernvarmebedrift vil da bruke andre kilder i produksjonen. Slik bidrar fjernvarmen til å jevne ut effekttoppene i kraftsystemet - og det er derfor vi omtaler elektrisitet i fjernvarmen som fleksibel.

Det aller meste av elektrisiteten som brukes i fjernvarme er på utkoblbare tariffer, noe som betyr at kjeler som bruker elektrisitet kan stenges ned på kort varsel ved knapphetssituasjoner i kraftnettet. Dette er også et uttrykk for fleksibiliteten fjernvarmen gir kraftnettet.

Å fastsette en utslippsfaktor for elektrisitet er en kompleks beregning. Det norske markedet, hvor fornybar vannkraft er dominerende, er koblet sammen med våre naboland og kraftsystemet i Europa, hvor kull og kjernekraft i stor grad er kilden til elektrisiteten. Norge eksporterer mye vannkraft til Europa i overskuddssituasjoner, men importerer også europeisk kraft når det er bohov for det i vinterhalvåret. 

Det skilles ofte mellom norsk, nordisk og europeisk elektrisitetsmiks og selv innenfor hver av disse kategoriene er det stor variasjon i klimagassutslipp fra studie til studie.

Ettersom fjernvarmen stort sett bruker elektrisitet når Norge er i en overskuddssituasjon, og kraften dermed er basert på fornybare kilder, vil det mest naturlige være å legge en norsk produksjonsmiks til grunn for elektrisitet brukt til fjernvarme.

El-kjel

Elektrisitet brukes som ”brensel” i en elektrokjel og produserer varmt vann som leveres på fjernvarmenettet tilsvarende kjeler med andre brensler. Bruken av el-kjeler varierer med kraftprisen og brukes for å toppe opp grunnlastkilder i fjernvarmesystemer - enten som mellomlast eller spisslast. Ved høye kraftpriser eller knapphet i kraftnettet, kobles el-kjelene ut.

Steder som bruker denne energikilden: Arendal, Asker - Risenga, Bergen, , Dikemark, Drammen, Flisa, Fredrikstad , Gardermoen, Grimstad, Halden - Torpum, Hamar, Hammerfest - sentrum, Hønefoss, Klæbu, Kongsvinger, Lena, Levanger, Lillestrøm, Lørenskog, Moelv, Moss/Rygge, Myre, Mysen, Namsos, Nannestad, Oslo, Oslo - Bogerud, Oslo - Nydalen, Raufoss, Råholt, Sandefjord, Sandvika, Sarpsborg, Sarpsborg - Grålum, Sarpsborg - Kalnes, Skedsmokorset, Sortland, Stjørdal, Sørumsand, Trondheim, Tønsberg, Vestfossen, Ålesund og Årnes